Kona har bestemt at vi må pusse opp hjemme. Og vi må gjøre det nå. Fordi det kommer til å bli så travelt når vi får et nytt tilskudd til familien.
Hallo? Som om det ikke er travelt nok fra før?
Det er heldigvis ikke så mye vi skal pusse opp. Bare vaskerommet. Og kjellergangen. Og soveromsgangen. Og kanskje kjøkkenet. Hvis vi har penger til det. Jeg blir heller ikke overrasket hvis kona bestemmer seg for at den dype blåfargen ikke passer helt til den lille barbie-prinsessa som kommer i april/mai.
Du tror kanskje at «vi» er kona og jeg? Neida. Det er svigerfar og jeg. Og såvidt jeg vet så er ikke svigerfar orientert om hverken oppdrag, omfang eller tidsramme. Resultatet blir vel fort at jeg blir stående alene oppunder taket med feilgjæra taklist og spiker gjennom hånda. Den tid den sorg. Nå skal det planlegges og handles!
Som en del av forberedelsene til oppussingen av vaskerommet åpnet jeg et skap jeg har på veggen. Det kalles visst «vannskap» på fagspråket. Det er jo logisk, for det var fullt av vann! Det viste seg altså at vi hadde vært så heldige å dra på oss en aldri så liten vannlekkasje midt oppi all planleggingen. (For ordens skyld; denne gangen er «vi» kona og meg).
I mangel på bedre alternativer ringte jeg forsikringsselskapet, og fortalte den utrolige historien. Jeg fikk lite sympati for kona sin iver etter å pusse opp, men de ble straks mer interesserte når jeg fortalte som vannlekkasjen. De lovte å sende noen neste morgen, og vi ble enige om at jeg skulle legge ut nøkkel.
Vanligvis våkner jeg av vekkerklokken 06:55. I motsatt fall pleier jeg å våkne av at Tale roper «MAMMA!! PAPPA!!» fra senga 07:17. Men akkurat denne dagen bestemte hun seg for å rope veldig lavt. Og jeg våknet ikke før hun sto å skrapte på soveromsdøren min klokka 07:50. I utgangspunktet for sent til å rekke frokost i barnehagen, men vi bestemte oss for å gjøre et forsøk.
Den oppvakte leser lurer sikkert på hvor Tale sin mamma var. Hun kunne jo både ha vekket sin elskede ektemann og tatt vare på deres skjønne jentebarn denne morgenen. Men tilfeldighetene skulle ha det til at hun måtte dra tidlig på arbeid i Nord-Trøndelag akkurat denne dagen. Og de fleste andre dager, forsåvidt. Upraktisk.
Uansett. Det hele endte med at jeg møtte en trønder med vannkjemmet hår og to bulgarske anleggsslusker når jeg åpnet ytterdøra klokka 08:12 i et desperat forsøk på å rekke den kritiske frokosten i barnehagen. Dette trekløveret skulle altså ta en titt på denne vannlekkasjen, og mens trønderen oppholdt meg med lett og ledig prat kan jeg sverge på at bulgarerne sine falkeblikk gled igjennom stua på leting etter kona sitt sølvtøy.
Så nå sitter jeg her og venter på at håndverkerne skal bli ferdige med å lappe sammen veggene de har revet ned, i påvente av at vi (svigerfar og jeg) kan starte oppussingen til kona. Av vaskerommet. Kjellergangen. Soveromsgangen. Barnerommet.
Kjøkkenet? Nix. Jeg skal finne noe annet å bruke pengene på.
Det tror jeg svigerfar setter pris på!
