Oppussing

Kona har bestemt at vi må pusse opp hjemme. Og vi må gjøre det nå. Fordi det kommer til å bli så travelt når vi får et nytt tilskudd til familien.

Hallo? Som om det ikke er travelt nok fra før?

Det er heldigvis ikke så mye vi skal pusse opp. Bare vaskerommet. Og kjellergangen. Og soveromsgangen. Og kanskje kjøkkenet. Hvis vi har penger til det. Jeg blir heller ikke overrasket hvis kona bestemmer seg for at den dype blåfargen ikke passer helt til den lille barbie-prinsessa som kommer i april/mai.

Du tror kanskje at «vi» er kona og jeg? Neida. Det er svigerfar og jeg. Og såvidt jeg vet så er ikke svigerfar orientert om hverken oppdrag, omfang eller tidsramme. Resultatet blir vel fort at jeg blir stående alene oppunder taket med feilgjæra taklist og spiker gjennom hånda. Den tid den sorg. Nå skal det planlegges og handles!

Som en del av forberedelsene til oppussingen av vaskerommet åpnet jeg et skap jeg har på veggen. Det kalles visst «vannskap» på fagspråket. Det er jo logisk, for det var fullt av vann! Det viste seg altså at vi hadde vært så heldige å dra på oss en aldri så liten vannlekkasje midt oppi all planleggingen. (For ordens skyld; denne gangen er «vi» kona og meg).

I mangel på bedre alternativer ringte jeg forsikringsselskapet, og fortalte den utrolige historien. Jeg fikk lite sympati for kona sin iver etter å pusse opp, men de ble straks mer interesserte når jeg fortalte som vannlekkasjen. De lovte å sende noen neste morgen, og vi ble enige om at jeg skulle legge ut nøkkel.

Vanligvis våkner jeg av vekkerklokken 06:55. I motsatt fall pleier jeg å våkne av at Tale roper «MAMMA!! PAPPA!!» fra senga 07:17. Men akkurat denne dagen bestemte hun seg for å rope veldig lavt. Og jeg våknet ikke før hun sto å skrapte på soveromsdøren min klokka 07:50. I utgangspunktet for sent til å rekke frokost i barnehagen, men vi bestemte oss for å gjøre et forsøk.

Den oppvakte leser lurer sikkert på hvor Tale sin mamma var. Hun kunne jo både ha vekket sin elskede ektemann og tatt vare på deres skjønne jentebarn denne morgenen. Men tilfeldighetene skulle ha det til at hun måtte dra tidlig på arbeid i Nord-Trøndelag akkurat denne dagen. Og de fleste andre dager, forsåvidt. Upraktisk.

Uansett. Det hele endte med at jeg møtte en trønder med vannkjemmet hår og to bulgarske anleggsslusker når jeg åpnet ytterdøra klokka 08:12 i et desperat forsøk på å rekke den kritiske frokosten i barnehagen. Dette trekløveret skulle altså ta en titt på denne vannlekkasjen, og mens trønderen oppholdt meg med lett og ledig prat kan jeg sverge på at bulgarerne sine falkeblikk gled igjennom stua på leting etter kona sitt sølvtøy.

Så nå sitter jeg her og venter på at håndverkerne skal bli ferdige med å lappe sammen veggene de har revet ned, i påvente av at vi (svigerfar og jeg) kan starte oppussingen til kona. Av vaskerommet. Kjellergangen. Soveromsgangen. Barnerommet.

Kjøkkenet? Nix. Jeg skal finne noe annet å bruke pengene på.

Det tror jeg svigerfar setter pris på!

Reklame

79 dager igjen – og jeg er ikke klar!

Da er det på’n igjen. Ingen prøving denne gangen heller. Home run på første forsøk. Snakk om uflaks.

Kona er gravid.

I august 2013 skulle vi innlede et halvår med ekte kjærlighet og intens elskov. Ingen prevensjon. Ikke noe nattøy. Bare moro. Vi skulle lage barn nummer to. Jeg vet ikke hva vi tenkte på, men vi bestemte oss i alle fall for det. Jeg var selvfølgelig over meg av entusiasme og iver denne spesielle sommerkvelden i august.

Og det var det. Kona ble gravid. På første forsøk.

Sist jeg blogget var på tampen av pappapermisjonen min med Tale. Pappa sin lille øyensten og verdens vakreste jente. Ingen kan måle seg med henne – ikke engang min svært så fruktbare kone. Tale har blitt 2 år og 8 måneder. Og blir stadig eldre. Og finere. Fra å sitte med et tomt blikk midt på stuegulvet med tresleiv i den ene hånda og munnen sin i den andre, har hun nå kviknet til i topplokket. Hun slekter på sin far.

Men altså: sist jeg blogget var på tampen av forrige pappapermisjon – 27. juli 2012. Jeg gjennomførte et svært interessant forskningsprosjekt som jeg delte med dere – der konklusjonen ble at pappapermisjon er ferie. Av totalt 96 dager permisjon, opplevde jeg 81 av disse som feriedager. De resterende 15 dagene malte jeg huset. Flere ganger. Utvendig. Vi bor i en fuglekasse i Trondheim.

Nå tar jeg opp bloggingen igjen. Det er et resultat av press, forventninger og behov for oppmerksomhet. Flere av mine faste lesere – i alle fall et par stykker – har forsiktig spurt om jeg skal ta opp bloggingen igjen. Med bekymret mine. Jeg føler at jeg ikke kan si nei. Jeg er et JA-menneske. Gir gjerne av meg selv. Som jeg gjorde denne skjebnesvangre kvelden i august.

Jeg vil dog blogge med et noe lavere ambisjonsnivå denne gangen. Som ansvarlig far og ektemann må jeg ivareta mine forpliktelser hjemme. Kvalitetssikring av OL-sendingene, vasking av bil og vedlikehold av oppvaskmaskinen er tidkrevende øvelser nå om dagen. Ett og annet innlegg skal det imidlertid bli.

Jeg er ikke klar for å bli tobarnspappa. Enda. Man trenger ikke lage en blogg og forske for å finne ut at det er travelt å være småbarnspappa, arbeidstaker og en oppofrende ektemann. Alt på en gang. Og nå skal jeg altså bli tobarnspappa. Prosjektplanen, utarbeidet av en 60 år gammel trønder i hvit frakk bosatt på Væretrøa, forteller meg at jeg skal bli tobarnspappa 3. mai 2014. Om 79 dager. Og det blir stadig færre.

Rommet til spira ble malt blått. I 2011. Fordi jeg skulle lage en gutt. Damene på St. Olavs sier at det blir en jente. De pleier å ha rett, men jeg har ikke noen planer om å male om. Ikke enda. Ikke før jeg får bekreftet at jeg aldri kommer til å dra på fotballtur til England, kjøpe radiostyrt fly eller dra på isfiske på Vulusjøen. Jeg venter med å bygge et ekstra bad i fuglekassa også. Det kan jo hende jeg slipper unna med å slenge opp et pissoar i boden.

Nå er kona klar for å legge seg. Jeg må gi massaje. På ryggen. Som vanlig.

God natt!